Det var en gang et nordlig eventyr i mai ^_^

Jeg er typen som trygt kan si at jeg er veldig spontan bare jeg får tenkt meg om. Med andre ord, ikke så spontan at det gjør noe. Men det hender jeg glimter til. Nå skal jeg fortelle om mitt seneste eventyr. Nei, det er ikke bading i sjøen en vakker dag i mai i håp om å tjene en øl eller to fra de som ikke tar utfordringen. Jeg har forresten tenkt litt på når det var jeg badet sist, for jeg husker ikke. Jeg kan sikkert kalles mye rart, men badenymfe er ikke en av dem. 

Her er et bilde fra da jeg tok badeutfordring som russ. Etter det vet jeg ikke. Kanskje jeg ikke har badet siden? Tips om når jeg ble sett bade sist, mottas med takk ;-)

Men tilbake til saken. Jeg har gjort det motsatte av bading. Jeg har flydd. Ikke i friluft, jeg holdt meg inni flyet, det var bare ikke planlagt at jeg skulle noe sted (jeg skulle bare sitte inne og skrive bacheloroppgave). Og i hvert fall ikke til Svalbard. Likevel, det var dit jeg dro. Helt alene en onsdag morgen. Så spontant.

Bakgrunnen er noe så uskyldig som at mannen oppfordret meg til å søke sommerjobb der (etter at jeg viste ham utlysningen). Så ringte de, fra Longyearbyen Lokalstyre, og holdt et lite telefonintervju. "Dett var dett", tenkte jeg, helt til de ringte på mandag og lurte på om jeg kunne komme på intervju på torsdag. Gratis flyreise og overnatting fra onsdag til fredag. Jeg sa "ja, men, ja, jeg kommer". Mennet var nok et forsøk på "fornuftig tankevirksomhet", men jeg slo av. Og dro til Svalbard. Fordi jeg var flink til å snakke for meg på telefon. Det tar jeg som en liten seier i denne overgangsfasen mellom studietid og fast jobb. 

Longyearbyen Lokalstyre. Jobben jeg har søkt er på Infotorget og arkivet.

For å gjøre historien litt gøyere, slenger jeg inn litt sykdom. Skal man på jobbintervju så bør det helst dukke opp en lei og litt for synlig skavank. Som en kvise på nesen eller et stort munnsår. Eller betennelse på øyet. Å se ut som et monster er alltid gøy ;-) 

Folk fløy da de så meg, bare snøskuffen står igjen, og på polet turte jeg ikke gå, i hvert ikke uten briller :p

At øyet mitt ikke hadde det bra visste jeg da jeg takket ja til intervjuet. Jeg hadde allerede vært hos lege en gang og fått medisin. Utover dagen på mandagen ble jeg verre. Medisinen gjorde vondt og øyet ble slett ikke bedre. Jeg hadde fått beskjed om at det var hornhinnebetennelse, men var i grunnen en smule irritert over at legen ikke sendte meg til øyelege. Det står på nettet, selv om det er hornhinnebetennelse, det skal sees på av en spesialist. Jeg dro til legen en gang til. En veldig hyggelig fyr på legevakten som også mente det var hornhinnebetennelse, men som ordnet henvisning til øyelege neste dag. Han ga meg også noe smertestillende i form av øyedråper, og det er de vondeste smertestillende jeg noen gang har tatt! Det likte ikke øyet mitt i det hele tatt!

Øyelegen kunne bekrefte  en liten mistanke. Det var regnbuehinnebetennelse. Det har jeg hatt før, men symptonene utviklet seg ikke likt så jeg var ikke sikker. Legene trodde ikke det var det fordi jeg ikke hadde begynt å reagere på lys enda. Man blir ekstremt lysømfintlig av regnbuehinnebetennelse. Den minste lysstråle på øyet er som å bli stukket i øyeeplet med nåler. Grusomt. Men øyelegen var den spesialisten jeg hadde ønsket meg hele tiden, og han kunne se hva det var og endelig fikk jeg riktig medisin! Og en anbefaling om å ha med solbriller til Svalbard, for der er det lyst. Jeg fikk låne et par av svigermor som jeg kunne ha utenpå brillene mine. Og jeg merket at jeg trengte dem.

Mens jeg satt på flyet og så ut gjennom de lånte, enorme solbrillene, så jeg alle regnbuens farger spre seg utover fly-vingen. Det var pent. Uten solbriller så jeg bare at vingen var skitten.

På en måte ga altså solbrillene meg en rikere opplevelse  ^_^

Jeg er glad jeg fikk komme til øyelege før turen, for de har ikke øyelege på Svalbard!

Den nye medisinen hjalp fort og rødheten forsvant, men jeg følte meg likevel som en liten raring. For å beskytte øyet får man sånne dråper som forstørrer pupillen. Og som forstyrrer synet. Når pupillen ikke bryr seg om lys bryr det seg ikke så mye om å fokusere heller. Utrolig slitsomt. Lesing er for eksempel ikke noe særlig. Jeg forklarte min tilstand under intervjuet. Ingen spør, man er for høflig til det, men innerst inne lurer man på hva som feiler en. Gjør man ikke? "Joa. Betennelse på regnbuehinnen. I verste fall, uten behandling, kan man bli blind." 

Jeg bodde på hybel her på Blåmyra :-) Det fremste blå huset.

Akkurat ferdig med å skrive kort og drikke taxfree brus. Nei. Ikke taxfree øl. Ikke sprit heller. Ikke rom.

Jeg må innrømme at å sitte alene på Svalbard, inne på en liten hybel, en vanlig onsdag kveld, var merkelig. Jeg var begeistret, jeg var alene, jeg var stolt av meg selv, paff og overrasket, modig. 

Jeg var på et sted hvor det er vanlig å klistre aluminiumsfolie på soveromsvinduene...

Hvor man kan sende brev til julenissen!

Hvor det er snøscootere overalt!

Hvor det bare finnes to typer ville landpattedyr. Hvor det et eller annet sted finnes et fantastisk velv med frø, frø og mer frø, ordnet og katalogisert! Hvor sosialt samvær, trivsel, kultur og koselighet når nye høyder :-)

Det bor cirka 2000 mennesker i Longyearbyen. 

I tillegg til intervju passet jeg på å stikke innom museet, teste en av byens spisesteder, jeg utforsket byen og shoppet. 

 Når man er på museum alene kikker man seg raskere ferdig enn når man er sammen med noen.

Jeg spiste dagens langkokte! På Kroa :-)

Jeg skulle ønske jeg rakk mer. Hundesledetur til isgrotter, båttur, fuglesafari. Vi får se om sjansen byr seg igjen. Får jeg ikke jobben kan jeg alltids komme tilbake som turist :-)

De eneste hestene, ihvertfall i Longyearbyen!

Innen 17. mai får jeg beskjed!

Nå ligger turen bak meg, begeistringen inni meg og bacheloroppgaven foran meg. Det er bare synet som kunne ha vært bedre. Der får jeg ta tiden til hjelp (men det bryr ikke bacheloroppgaven seg om) ^_^

Ønsk meg gjerne lykke til ^_^