Om å sette pris på seg selv.

På radioen i dag snakket de om lykke og hva som gjør folk lykkelig. Felles for mennesker som er lykkelige er blant annet at de er venn med seg selv. Viktige faktorer er sterke relasjoner med andre, at de føler at livet er meningsfullt, de har et mål og føler at det de driver med er verdt noe. Lykkelige folk er altså personer med god selvfølelse. De setter pris på seg selv.

Jeg har i en lengre periode, omtrent to måneder, gått og vært nedstemt. Kanskje det var en forsinket vinterdepresjon. Ikke så uvanlig i dette land, men ikke noe gøy når det står på. Jeg vet det finnes mange gode teknikker for å komme seg ut av slike hull. Teknikker for å stoppe bekymringstenkning og negative tankespiraler. Som oftest er det likevel slik at jeg gir blaffen i teknikkene og bare lar meg suges inn. Det krever så mye innsats å komme seg ut av det, og når man er i det gir man egentlig blaffen i alt. Det er lettere å bare bli der og vente på at det skal gå over. På mandag, etter en rolig hjemmehelg der egentlig ikke noe spesielt hendte, var jeg plutselig glad igjen og jeg har vært glad siden. Plutselig var det over! Så nå tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det. Jeg vet ikke om jeg noen gang har skrevet om at jeg har vært trist før. Jeg har mange ganger skrevet mens jeg har vært trist. I dagbøker fra ungdomstiden for eksempel. Jeg har til og med skrevet negative tanker "offentlig". Jeg skrev notater på facebook. 1. oktober 2007 skrev jeg følgende:

I'm not a happy camper. Tredje uka på rad. Bekymringsrynkene mine blir bare tydeligere og tydeligere. Den store feilene jeg gjør er å fokusere på alt det som bekymrer meg og gjør meg trist og nærmest trøstesløs (studenten Stina, tegneren Stina, læreren Stina, triste Stina, litt dumme Stina som ikke kan reparere Stina).

De to siste månedene har jeg vært blant annet vært trist for at bekymringsrynkene mine endelig har blitt permanente, for hva sier det om meg som person? At de første rynkene mine er bekymringsrynker og ikke smilerynker? (Mine bekymringsrynker er også mine konsentrasjonsrynker, tenkerynker og bare ubevisst bruk-rynker, de blir brukt til mange ting). Jeg har også vært irritert på dumme Stina som ikke kan reparere Stina. Som ikke bare skjerper seg. Jeg har ikke bekymret meg så mye. Jeg har bare vært nedfor. Følt meg generelt ubrukelig og trist, slem mot meg selv. Vært det motsatte av lykkelig?

Aksel Sandemose skrev i "En flyktning krysser sitt spor" at å skrive dagbok er å utøve vold mot hukommelsen. Det er bare elendigheten som lever i dagbøkene. Denne dagboken, bloggen, er, som jeg har skrevet før, en utelukkende positiv blogg. Ikke fordi jeg vil fremstå som en som lever et perfekt liv (se brødene jeg har bakt, kjolen jeg har strikket, tegningen min, alle konsertene jeg har vært på, feriebildene mine, alt er så bra hele tiden), som gjerne er kritikken folk som skriver positive ting får. Jeg skriver positivt for å minne meg selv på at selv om jeg har hatt en tung dag så finnes det alltid en positiv hendelse man kan ta tak i og gjøre til dagens hovedfokus. Målet mitt da jeg startet bloggen var å skrive ofte og å skrive meg glad. Nå har jeg skrevet sjelden, og kanskje noe av problemet ligger der. Jeg har ikke utfordret meg selv til å se sette ord på det positive ved tilværelsen. 

Når man er nedstemt blir man også veldig egoistisk. Alt er bare meg, meg, meg. Og man trekker frem alt som er feil med en selv. Karakterløs, viljeløs, lat, feit, unnasluntrende. Og alt som er feil med livet. Bortkastet, studert for mye, jobbet for lite. Eller man tenker på hvor teit man er som bare sitter og glor og synes synd i seg selv og pleier sin egen selvmedlidenhet helt til man blir kvalm og finner seg selv helt forkastelig.

Når jeg er glad er jeg glad! Jeg kan hoppe, sprette og le. Når jeg reflekterer over det, så slipper ikke alle de negative tankene helt taket, selv om jeg er glad. De er der ved at jeg underminerer meg selv. Jeg blir forlegen av komplimenter. Jeg kritiserer alt jeg gjør, både bevisst og ubevisst. Jeg skriver hyggelige blogger, men jeg gir ikke nok av meg selv så det hele blir grunt og overflatisk. Jeg tegner fint, men når man ser på alle de flinke der ute og innsatsen de gir så burde selv den mest uvitende se at jeg ikke er en amatør amatørtegner en gang. Jeg strikker fine ting, men jeg lager så lite, kanskje en ting i året, så det er egentlig ikke noe verdt å snakke om. Jeg fikk A på eksamen, men jeg skjønner det ikke, jeg tror de har vært veldig snille med karakteren eller kanskje ikke lagt lista så høyt. Og så videre.

Som Johan Herman Wessel skrev: Men Pokker selv har skapt, min venn, et bannsatt ord: det ord er - MEN. Det er bare tull å sette et men etter alt man sier og tenker om seg selv. Det er ikke å være lykkelig. Jeg vet det jo. Jeg vet det når jeg er glad og jeg vet det når jeg er nedstemt.

Det blir mye godteri når man er nedfor.

Så hvor er det jeg vil med dette. Jeg kunne ha holdt det kort og bare skrevet: Sett pris på deg selv! Det er enklere sagt enn gjort, men helt klart noe man kan jobbe med. Jeg har trodd på alt det negative jeg har sagt til meg selv, for jeg har sagt det ofte og det må jo være sant. Er det så enkelt at jeg kan si positive ting om meg selv til jeg mener det og tror det? Si det høyt til andre uten å bli forlegen og føle at jeg fremhever meg selv og farer med skryt. Si det høyt uten å være sarkastisk, ikke minst.

Som sagt sitter jeg og skriver dette og er glad samtidig. Litt grublende kasnkje, men alt i alt ved godt lagt, selv om det kanskje ikke virker sånn. Jeg er glad og prøver meg på en konstruktiv tilnærming til problemet god/dårlig selvfølelse. Med intensjonen om å gjøre det offentlige på bloggen. God selvfølelse er ikke noe man får over natten. Å fjerne åresvis med usikkerhet over egne evner ved å skrive "sett pris på deg selv" funker heller ikke. Men kanskje det er en start. Å tenke på det også når man er glad. For det er da man kan få det til. Det er da man er åpen for å like seg selv og det man gjør. Uten å sette et men bak. Alle burde bli litt flinkere til det. De som kan det også. Og alle burde bli flinkere til å sette pris på at andre setter pris på seg selv. Det er ingen negativ egenskap, det å verdsette seg selv, det er jo selve nøkkelen til å være lykkelig. Litt lykke er alle forunt.

To måneder med å gjemme seg bort og synes synd i seg selv er over. Det er på tide å møte verden igjen, med et åpent blikk. Det er på tide å sette pris på de tålmodige sjeler som venter på meg, på at den glade Stina skal sprette opp sammen med løvetannen. Det er jo vår. Det er ikke en tid å grave seg ned på. 

En egenskap jeg har som jeg virkelig setter pris på, er å være kreativ. Jeg liker å lage ting, jeg liker å lære å lage ting. Av og til lager jeg til og med ting jeg er fornøyd med. Av og til finner jeg noe jeg har laget for lenge siden og tenker, wow, har jeg virklig laget dette, hvordan fikk jeg det til? Jeg setter pris på at jeg er en kreativ person. Og som en kreativ person er jeg sikker på at jeg kan bruke kreativiteten til å finne ut hvordan jeg ken fjerne alle de derre teite men'ene i mitt liv og dermed sette mer og mer pris på meg selv. Det er planen fremover. Og med det håper jeg at Stina bloggeren er tilbake på en mer regelmessig bases, for jeg savner å skrive og å dele det jeg skriver. Til neste gang: Sett pris på deg selv! (Det kan bare ikke sies nok).

Jeg er en prinsesse.

^_^